Justisminister Knut Storberget (AP) åpnet Incestsenteret i Vestfolds primær- og sekundærforebyggende tiltak i alle barneskolene i Vestfold tirsdag den 31.05.11.

Han deltok også sammen med Barneombud Reidar Hjermann på en undervisning i 5 klasse ved Presterød barneskole samme dag. De var begge svært godt fornøyd etter undervisningen, og de sa at et slikt tilbud bør alle barn i Norge få.

Med denne åpningen har vi kommet til en historisk dag for denne problematikken i Vestfold, et veiskille som vil bety svært mye for veldig mange barn og unge i Vestfold. Alle kommunene i Vestfold og Helse Sør Øst har sagt ja til å være med på å finansiere dette viktige arbeidet.

Det forebyggende arbeidet ved senteret startet allerede i 1988 med undervisning primært overfor 1 klasse elever. Jeg utviklet den gang et undervisnings opplegget ”Det er min kropp”, som ble utgitt av Mental Barnehjelp. Dette er et opplegg som ble gjennomført overfor ca 3.000 elever over flere år.

Etter hvert ble det mindre undervisning, da andre arbeidsoppgaver tok all tid. Det forebyggende arbeidet blomstret opp igjen rundt 2004, gjennom et samarbeid med kirken, via konfirmasjonsundervisning. Fra 2005 videreutviklet vi undervisningen og tilpasset det til skolen, primært overfor 6 klasse elever. Vi fikk da et godt og nært samarbeid med helsesøstertjenesten og lærere på skolene. Disse har vært senterets viktigste samarbeids partnere i disse årene.

Ansatte ved senteret har i dag stor kompetanse og lang erfaring i det å undervise barn via skolebaserte undervisningsprogram. Ansatte har i tiden fra 2005 og frem til utgangen av 2010 undervist 10.054 elever, i til sammen 443 skoleklasser i Vestfold. De er svært dyktige og får lett kontakt med ungene.

Det primær og sekundærforebyggende tiltaket senteret nå starter opp med er et helt nytt og genuint konsept. Senteret har videreutviklet tidligere opplegg og tilpasset det pedagogisk til barn i alderen 7 til 11 år. Skal en lykkes med primærforebyggende tiltak er det avgjørende å komme inn før barnet har opplevd sitt første overgrep.

Erfaring innen denne problematikken viser at når overgrepene skjer gjentatte ganger, og spesielt når en omsorgsperson er overgriper, blir overgrepene hemmeligholdt i en relasjon til overgriper og barnet utvikler div overlevelsesstrategier for å mestre sin hverdag. Det at overgrepene hemmeligholdes i en relasjon med en tillitsperson er spesielt det som gjør det så alvorlig, kanskje det mest alvorlige innen denne problematikken. Furniss (1991) kaller dette for ”syndrom of secrecy”. Furniss beskriver seksuelle overgrep til forskjell fra andre overgrep at de blir hemmeligholdt i en relasjon. Det sentrale blir her hvordan sinnet og det mentale skal håndtere en hendelse som er underlig og gjennomgripende, men som det ikke er språk for og plass for i rommet. Det blir “nesten” ikke ekte fordi det er låst i en verden som ikke kan deles. Vi kan også kalle dette en ordløs virkelighet.

Kirkengen (2009) har betegnelsen ”kroppsinnskrifter” for slike sanselige ordløse minner. For å overleve beskytter de seg med forskjellige overlevelsesstrategier som dissosiasjon, projeksjon, benektning, omskrivning av virkeligheten. Søftestad (2008) sier at barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep ”glemmer” mer eller mindre bevisst overgrepene.
Dette er bakgrunnen for at så mange venter i årevis før de våger å dele sin hemmelighet med noen. En incestutsatt må først oppleve en trygghet, en forutsigbarhet, være omgitt av tillitsfulle mennesker og de må finne tilbake til ordene for å beskrive det ”ordløse”.

Det genuine med det nye primær og sekundærforebyggende tiltaket er at alle barn i hele Vestfold får undervisning 3 ganger i løpet av barneskolealderen, dvs. de får et pedagogisk tilrettelagt undervisning i 2 – 4 og 6 klassetrinn.

I tillegg får de undervisning når de blir konfirmanter. Via denne undervisningen vet vi at vi kan avdekke langt flere overgrep enn vi tidligere har gjort. I tillegg vil vi forebygge langt flere nye overgrep.

En annen og viktig del av det primærforebyggende tiltaket blir kurs og informasjonsarbeid rettet mot foreldre, lærere, helsesøstertjenesten og barneverntjenesten, tilhørende de barna som gjennomgår det skolebaserte undervisningsprogrammet. Senterets erfaring etter å ha drevet med forebyggende arbeid i noen år i skolene viser at det er stor usikkerhet og manglende kunnskap om denne problematikken, spesielt blant lærere og foreldre, men også hos barneverntjenesten og helsesøstertjenesten. Deres usikkerhet dreier seg oftest rundt det å kommunisere med barna om dette vanskelige temaet, hvordan avdekke overgrep og hva gjør vi om et barn forteller om overgrep.

Viser til en undersøkelse Kunnskap gir mot til å se og trygghet til å handle, fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) fra i fjor, som viser at det er store utfordringer i skolen og helsevesenet i forhold til å fange opp misbrukte og volds utsatte barn. Undersøkelsen viste at svært mange av dem som jobber med barn manglet kunnskap om hvordan de skal snakke med barn om disse temaene..80-90 prosent av allmennlærer- og førskolelærerstudenter mener de ikke har nok kunnskap om vold og overgrep mot barn. 60 % av barnevernspedagogstudenter mener at de ikke har nok kunnskap om vold og overgrep mot barn.

Via dette opplegget vil vi på sikt nå omtrent alle innbyggerne i hele Vestfold. Hovedmålet er å få til en holdningsendring i Vestfold. Ingen barn skal oppleve incest, seksuelle overgrep eller annen type familie vold.

Hvilken verdi har prosjektet for målgruppen og evnt. samfunnsmessig verdi.
Målgruppen senteret vil nå via det sekundærforebyggende tiltaket er barn som i dag lever under overgrep. Ved å nå de samme utsatte barna 3 ganger i løpet av barneskolen har vi en større mulighet til å avdekke incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold som pågår, og derav redusere eventuelle sen skader betraktelig.

Erfaringsmessig fra tidligere undervisninger i skoleklasser viser at vi også avdekker andre former for familie vold som annen type barnemishandling, rusmisbrukende hjem, at mor blir misshandlet av far osv. Det at vi gjennom dette arbeidet kan forebygge nye overgrep er ubeskrivelig viktig med tanke på å forhindre nye mennesketragedier. I tillegg vil det ha stor samfunnsmessig gevinst og store økonomiske besparelser.

Omfanget av incest og seksuelle overgrep er i dag så omfattende at Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer det som et folkehelseproblem. De viser her til en rapport fra 2006 hvor det anslås at 150 millioner jenter og 73 millioner gutter på verdensbasis har blitt utsatt for varierende former for seksuelle overgrep før fylte 18 år. (WORLD REPORT ON. side 54. Nettsted 2006).

I slutten av september 2007 presenterte NOVA en rapport om ungdommers seksualitet (rapport 20/07. Vold og overgrep mot barn og unge). Her oppgir 10 prosent av jentene og 6 prosent av guttene å ha blitt utsatt for overgrep i form av samleie før fulgte 16 år. Hele 33 prosent av jenter og 17 prosent av gutter svarte at de var blitt befølt på en upassende måte som barn. Hver 5. kvinne og hver 10. mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år. 5 % er utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep. Størstedelen av overgrepene er begått av en som barnet/ungdommen kjenner. Overgrepene kan vare fra ett overgrep til gjentatte overgrep over mange år. Gjennomsnittlig varer overgrepene i 5 år. Ca 80 % av overgrep begås av menn. Ca 20 % av overgrep begås av kvinner.

Det å ha vært utsatt for incest i barndommen er noe av det verste et menneske kan oppleve, og det å tørre å åpne seg å fortelle om de smertefulle overgrepene er noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre. Mange incestutsatte sliter i dag med store psykiske problemer, som de trenger hjelp og støtte til å komme seg ut av. Dette er problemer som angst, depresjon, skyldfølelse, skamfølelse, lavt selvbilde, rusproblematikk som alkohol narkotika pillemisbruk, selvmordstanker, spiseproblemer som anorexia og bulimi, dårlig forhold til egen kropp, selvskading av egen kropp, søvnproblemer og mareritt, problemer med nærhet og seksualitet, samlivsproblemer, prostitusjon, lav eller ingen tillit til andre og mange tilintetgjør egne behov og føler at de kun skal tilfredsstille andres behov.

Det er stor sannsynlighet at dette arbeidet vil føre til en holdningsendring hos foreldrene, de offentlig ansatte som deltar og hos barna. Incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold mot barn skal ikke forekomme. I tillegg vil det være med på å redusere eventuelle potensielle overgripere.

Det at barn misbruker barn seksuelt er for mange vanskelig å ta inn over seg. Både internasjonal og norsk forsking viser at mellom 30 til 50 % av alle registrerte seksuelle overgrep blir begått av barn/ungdom under 18 år. Dette er en glemt gruppe som det finnes svært lite hjelp til. En rapport fra ”Prosjekt V27”, som jobber for å utvikle en utrednings- og behandlingsmetode for ungdom som har begått seksuelle overgrep, eller som viser seksuelt utagerende atferd ved Hospitalet Betanien BUP i Bergen, viser at gjennomsnittsalderen når den unge overgriper ble henvist til behandling var 13,8. år, i årene fra 2003-2009. ”Tidskrift for Norsk Psykologiforening (2008)

Dette arbeidet vil i tillegg øke den faglige kompetansen innen dette feltet hos foreldre, lærere, rektorer, helsesøstertjenesten og barneverntjenesten. I tillegg vil dette arbeidet redusere det kulturelle tabu som rår i samfunnet rundt denne problematikken, noe som igjen vil gjøre det lettere for de utsatte å fortelle om overgrep som pågår.

Overgrep mot barn er underlagt et kulturelt tabu, som betyr at det er et sosialt forbud mot å synliggjøre det. Tabu mot incest kan føre til at overgrep som skjer ikke blir pratet om verken av barnet som opplever det, eller gjerningsmannen som utfører overgrepene. Tabuiseringen kan i tillegg føre til at både offentlig ansatte og privatpersoner ikke tror at overgrep mot barn skjer.

Senterets primær og sekundærforebyggende tiltak er i tillegg i tråd med planer Stortinget og Regjeringen har rundt denne problematikken. Gjennom ”Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008-2011 Vendepunktet” ble temaet for alvor ble satt på dagsorden. I dette arbeidet vil de prioritere forebyggende arbeid noe de anser som det vanskeligste. Alle partiene er enige om at dette skal forebygges via en holdningsendring, hvor da allmenn bevisstgjøring blir viktig.
At alvorlig kriminalitet rammer ofrene særlig hardt og at dette skal bekjempes med alle midler. Det skal jobbes for å avdekke saker og identifisere ofre, etterforske saker, dømme overgripere, hjelpe og beskytte ofrene og overgripere skal få behandling. Alle disse punktene er viktig i forhold til det å forebygge incest og det er meget viktig at dette arbeidet har kommet på dagsorden i Storting og Regjering (Justis-og Politidep.Nettsted 2008)…

Når vi nå igangsetter Incestsenteret i Vestfolds primær og sekundær forebyggende tiltak, står vi overfor en situasjon vi ikke aner omfanget av, og vi står overfor et veiskille innen denne problematikken i Vestfold. Det som blir uhyre viktig i denne sammenheng er hvordan vi i Vestfold kan samarbeide på en best mulig måte i denne kampen. Skal vi mestre å ivareta all avdekking av overgrep som vil komme, på en best mulig måte, trenger vi et hjelpeapparat som jobber tett sammen.

For det første ser jeg at Vestfold trenger et Barnehus her i fylket, som også ivaretar behandling av barn som er utsatt for overgrep, slik de har på Island. Slik situasjonen er i dag blir avhør av barn lagt til Sandefjord politistasjon. I mange saker må de reise helt til Kristiansand når avhøret av barnet skal tas. Det krever store ressurser og tid for politiet, og ikke minst er det svært lag avstand for barnet.

Nå blir det spennende om Justisminister Knut Storberget plasserer et barnehus i Tønsberg. Da han foretok den offisielle åpningen av det primær og sekundærforebyggende tiltaket i alle barneskolene i Vestfold, under senterets markering den 31.05.11, sa han følgende: ”Jeg har skjønt at det er behov for et Barnehus også mellom Oslo og Kristiansand. Jeg vil si at det har kommet en usedvanelig god søknad herfra”.

For det andre blir det viktig å få etablert et Kompetansesenter som kan jobbe tverrfaglig innen incest, seksuelle overgrep og annen type familie vold i Vestfold. Et senter som består av følgene etater: Barnehus, Krisesenteret for kvinner og menn, Incestsenteret i Vestfold, Familievernkontoret, Voldtektsmottaket, Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre og ATV- Alternativ til vold som også bør tillegges behandling av overgripere. Disse enhetene bør ligge geografisk nær hverandre, jobbe tett sammen, dele felles kunnskap og erfaringer. På denne måten kan vi i Vestfold oppnå høy faglig kompetanse innen denne alvorlige problematikken. Om en flytter begge barnehagene som ligger på hver sin side av Incestsenteret og HVPU boligen som ligger bak senteret et annet sted, kan de nevnte etater få plass der. Den som bør koordinerer samarbeidet bør være familievoldskoordinator i Vestfold. Om en får etablert et tverrfaglig samarbeid, slik det er skissert her, blir muligheten betraktelig større til å innfri et overgrepsfritt Vestfold.

Det beste er at denne modellen er overførbar til hele Norge. Ansatte ved alle Insest senterne kan reise rundt på skolene og avdekke overgrep, og forebygger nye overgrep. Et kompetansesenter i hvert fylke som ivaretar de som trenger hjelp og behandling. Vi har en Landsdekkende telefon ved Incestsenteret i Vestfold, som henviser alle saker til de fylkene de forkjellige henvendelsene kommer fra.

Om denne modellen blir overført til alle fylker i Norge, har vi store muligheter til å få til en holdningsendring i hele landet, og den rød grønne regjering får innfridd sitt løfte som ble gitt i Soria Moria erklæringen som løper ut ved utgangen av 2011.

Mary-Ann Oshaug.